I 1390-årene fikk Oslos biskop, Eystein Aslaksson, utarbeidet en jordebok over all kirkelig eiendom i bispedømmet. Etter sine røde permer kalles den ofte for Den røde bok. Det var et viktig økonomisk ryddearbeid etter den voldsomme økonomiske nedgangen etter Svartedauen. Her finner vi også kirkene i bygda nevnt: Hakadals kirkia og Dals kirkia. For det var Dals kirke som var navnet på kirken i Nittedal. Da Peter Christen Asbjørnsen nevnte kirken i sin fortelling om Mathias Skytter i 1836, brukte han stadig navnet Dals kirke. Men på denne tiden sa man også hovedkirken om Dals kirke, mens vi oppe i Hakadal måtte nøye oss med å ha annex-kirken. Det var etter at vi ble skilt ut fra Skedsmo og ble eget prestegjeld i 1773.
Bispen skriver opp Dals kirke, og nevner hva den har av eiendommer til kirkens vedlikehold og hvilke eiendommers avkastning (landskyld) som skal brukes til å lønne presten. På ett punkt kommer vi nærmere en forståelse av hvorfor kirken endte opp med å eie over 40 % av jorda i Norge. Dals kirke eide et halvt markebol i Mork i Hakadal. Den eiendomsparten hadde kirken fått av bonden Ånund, «firir saal Sweins fadur sins». Presten skulle til gjengjeld lese sjelemesser for Svein.
Biskop Eystein nevner også at kirken er viet Hellig Olav den 31. januar, så denne dagen og Olsok 29. juli var festdager i det katolske Nittedal. Vi antar at kirken på Eysteins tid var om lag 250 år gammel, altså bygd på 1100-tallet. Da har det sikkert stått flere trekirker her tidligere.
Kirken var oppført av bruddstein. Det er stein fra de gamle kirken som ble brukt i grunnmuren til nåværende kirke. Utvendig var skipet 13,30 meter langt og 9,80 meter bredt. Det var en portal fra skipet inn til koret 1,70 meter bred. Koret var tilnærmet kvadratisk med om lag 7 meter lange vegger. Murene var om lag 1,30 meter tykke og 5,50 meter høye. Når vi trekker fra murens tykkelse hadde skipet et innvendig areal på 102 m2 og koret et areal på 33 m2. Inntil portalen i vest og sør sto våpenhus i tre. Både skip og kor hadde en smal portal og et lite vindu på sørveggen. Kirken fikk aldri noe sakristi. Det var galleri tvers over kirken og langs nordveggen.
Kirken hadde saltak. Det hadde vært tekket med bly og spon, men var fra 1700-tallet tekket med teglstein. På taket var det en takrytter med klokke. Gavlene var i bordkledd bindingsverk. Det var himling av tre inne i kirken. Utvendig var kirken hvitkalket. Bygningskroppen minner mest om Froger kirke, men den ligner også mye på hvitkalkede Sørum kirke med takrytter.
Etter gudstjenesten 4. søndag etter trefoldighet (22. november) i 1868 tok de til å rive denne gamle Olavskirken. 3. søndag i advent året etter (12. desember) ble den nye, store tømmerkirken innviet. Vi spør: Hvorfor gjorde de dette?? For å svare på dette, må vi anlegge et litt større perspektiv. For det skjedde noe i Norge i 1840. -50 og -60-årene.
Norge ble i disse årene politisk dominert av juristene Anton Martin Schweigaard på Stortinget og Frederik Stang i regjeringen. Det som var rettesnoren for deres politikk var modernisering og liberalisering. De ville blant annet ha forsamlingsfrihet i Norge, derfor måtte de se på Konventikkelplakaten.
Konventikkel betyr sammenkomst. Bestemmelsene i Konventikkelplakaten var fastsatt på 1700-tallet og ble videreført i det frie Norge. Den ga prestene enerett til å forkynne eller kontrollere hvem som fikk forkynne. De sa ja eller nei til det. Den største kristne forkynner vi har hatt i Norge, Hans Nielsen Hauge, ble i sin tid holdt i fengsel etter bestemmelsene i Konventikkelplakaten. Nå gikk haugianerne og bøndene på Stortinget sammen med Schweigaard og liberaliserte loven. Legfolk skulle fritt få forkynne et kristent budskap. Dette vedtaket ble gjort i 1842.
I de følgende årene gikk man videre. Samme året, 1842, fikk kvekerne dispensasjon til å organisere seg utenfor statskirken, og i 1843 fikk katolikkene dispensasjon. I 1845 kom så Dissenterloven som gjorde at alle kristne grupper kunne etablere seg og danne egne samfunn i Norge. I 1851 fikk jødene adgang til riket. Jesuittparagrafen ble ikke oppheve før i 1956. Fremmede religioner fikk rett til å organisere seg fra 1891.
Dissenterloven ble et viktig skifte i norsk kultur og samfunnsliv. Den gamle enheten mellom kirke og samfunn var begynt å gå i stykker. Frikirkelige bevegelser tok til å gjøre seg gjeldende. I årene omkring 1850 fikk vi de første metodistmenighetene. Mormonerne kom hit i 1852. Katolikkene hadde startet sin første menighet i 1843, og de ble flere i årene etterpå.
Samtidig var det en urolig tid. I 1848 skyllet en revolusjonær bølge over Europa. Da vi på slutten av 1840-tallet fikk en stor folkebevegelse blant småkårsfolk, Thrane-bevegelsen, ble myndighetene redde. Og i 1850 slo de til. Lederne ble fengslet og straffet. Marcus Thrane satt fire år i varetekt, uten å bli fremstilt for en rett. Det var et rent justismord. Etterpå utvandret han som så mange ande av bevegelsens ledere. I striden om Thranebevegelsen tok kirken myndighetenes parti. Norge var som en kokende kjele under høyt trykk i 1840-årene. Befolkningen økte voldsomt, men det var vanskelig å skaffe nok levebrød. Men så kom det som slapp ut den kokende dampen: Industrien i Kristiania og Aker gå nye levebrød; og det ble mulig å utvandre og starte et nytt liv i Amerika.
Det var også en urolig tid ved at landet ble hjemsøkt av vekkelser og nye religiøse strømninger. Grundtvig med sin glade kristendom fikk sine tilhengere. Det likte de pietistiske haugianerne dårlig. Debatten om de såkalte adiafora blusset opp. Også presteutdanningen endret karakter. I 1850-årene ble Gisle Johnson den sentrale professoren ved Det teologiske fakultet. Han var også vekkelsespredikant. Han gikk inn i en pietistisk tradisjon og la vekt på den personlige syndserkjennelsen og den personlige omvendelsen.
Misjon i fremmede land fikk nå et stort oppsving. Men ikke bare det. Det var etter Johnsons mening for mye «vanekristendom». Folk trengte å bli vekket. Det var ikke nok med den ytre misjon. Vi trengte også en indre misjon for å omvende de «vanekristne». Så fikk vi Indremisjonen, Luther-stiftelsen osv. På litt lengre sikt fikk Johnsons syn store følger. De johnsonske prestene skilte mellom dem som var verdige til å søke Herrens bord, og dem som var uverdige til å få nattverd. Så sank da også tallet på nattverdsgjester dramatisk på slutten av hundreåret. Jeg har undersøkt det store nattverdfallet da jeg skrev bygdebok for Gjerdrum 1840-1940. I 1860-årene gikk 80 % av befolkningen til alters. 30 år senere var det redusert til 25 %. Sammenhengen mellom kirken og samfunnet var i ferd med å bli annerledes.
Det var altså nye tider, og urolige tider, både religiøst og politisk rundt midten av hundreåret. I 1851 kom en ny kirkelov, som skulle få store konsekvenser. Den bestemte at en kirke normalt skulle romme 30 % av sognets innbyggere. Ikke siden Norge ble kristnet hadde landet sett så mange kirkelige nybygg. Mange gamle kirker ble revet.
Hvorfor kom denne nye lovbestemmelsen?? Etter 30 år med sterk folkevekst, urolige tider religiøst og politisk, og et noe mer åpent og liberalt samfunn, var man redd for at man satt med mange altfor små kirker. Da ville nye frimenigheter lett dukke opp. Vi må forstå den nye kirkeloven slik at myndighetene tenkte: Det skal i hvert fall ikke stå på plassen.
Da må vi nevne at Dals kirke høsten 1851, da kirkeloven ble vedtatt, var i privat eie. Da den store nordiske krig mellom Sverige og Danmark-Norge var ferdig 1720, var staten sterkt forgjeldet. For å bedre situasjonen, måtte man ty til utradisjonelle tiltak. Ett av dem var å selge mange av kirkene. Den rike trelasthandleren Mogens Lauritzen kjøpte alle kirkene i Skedsmo prestegjeld: Skedsmo, Lørenskog, Nittedal og Hakadal. Det var i 1723.
Han tok oppgaven alvorlig. Det ser vi ikke minst da han bygde på og bekostet ny altertavle, prekestol og døpefont i Hakadal kirke i 1732. Men det lå for lite eiendom til kirkene, og det var først og fremst avkastningen av disse som skulle som skulle finansiere vedlikehold, kirkegårder og eventuelle nybygg eller utvidelser. Vi ser da også at rikfolk som kjøpte kirker, etter hvert selger dem. Og når vi kommer til 1850, er eierne var Dals kirke fire bønder på gårdene Skyset og Gaustad i Nittedal.
Loven ble vedtatt høsten 1851. De fire kirkeeierne visste de ikke kunne klare å utvide kirken eller bygge ny, hvis det skulle komme noe pålegg om det. Så sommeren 1852 tilbød de kommunen å kjøpe kirken. Det gikk kommunen inn på, og de bød 800 spesidaler. Dagen etter svarte eierne at de godtok budet. Det virker nesten som de var redd kommunen skulle ombestemme seg. For ordens skyld må vi nevne at det var bare nittedølingene i kommunestyret som var med på dette. Hakadølingene hadde ikke noe med dette å gjøre. Ting som bare gjaldt det ene sognet, skulle bare sognets representanter avgjøre.
Så gikk det 12-13 år. Da foreslo sogneprest Iversen i februar 1865 at kommunen skulle bygge ny kirke. Kommunestyret nedsatte en komite til å overveie saken: Tre bønder og Iversen. Det ble innkalt til et kirkemøte for å drøfte saken, slik at man fikk greie på hva folk mente. I november 1866 fikk komiteen kommunestyret til å utskrive litt skatt, med tanke på et eventuelt kirkebyggeri i 1867. I juni det året skrev komiteen på nytt til kommunestyret og ba om at det ble bygget en ny trekirke på den gamle kirkens tomt.
Komiteen hadde både hatt i oppdrag å vurdere en utvidelse av den gamle kirken og en ny kirke. Men Iversen argumenterte stadig for ny kirke, med støtte av «arkitektiske Folk». Så i 1868 gikk kommunestyret inn for å rive den gamle kirken og bygge en ny, stor trekirke. Prosessen hadde tatt tre og et halvt år. Vi kan ikke merke noen form for entusiasme for tanken om en ny kirke; det kan skyldes kostnadene ved et nytt kirkebygg, og det kan skyldes at man ikke trivdes med tanken på at den gamle kirken, som alltid hadde vært der, skulle bort.
Så kan man spørre: Hva var sogneprest Iversens motiver for å ville ha en ny kirke? Kirken var liten, veldig liten. Den var kald. Den manglet sakristi. En ny kirke ville gjøre det lettere og enklere å være prest. Kanskje tenkte han også på sitt samfunnsoppdrag som prest. Forgjengerne hadde vært mest opptatt av skolesaken. Men nå var det i orden. Men ny og større kirke var ikke bare en fordel for presten; det gjorde at man også sto godt rustet til å ta imot en større befolkning.
Når kommunestyret gikk med på dette, hadde det nok også sitt å si at det var bygget mange nye kirker siden loven kom i 1851. Å bygge nytt var nærmest blitt en normalsituasjon.
Vi kan ikke helt se bort fra at han også hadde tanker om at det ville være lettere å forebygge eventuelle frimenigheter med en ny og større kirke. Vi har en sterk uttalelse fra biskopen i Kristiania som skrev til Departementet da Iversen skulle gå av:
(Det er) en bevægelse i Nitedals Menighed, som ikke kan antages at ville blive rent forbigaaende og upaatvilelig vil paakræve en (…) kraftigere Ledelse end den der kan ventes av den nærværende gamle sogneprest, hvorfor der bliver af Viktighed at Menighedens nye Sjælesørger bliver en med mer end almindelig Dyktighed udrustet Mand som forener aandelig Erfarenhedmed Evne til at omgaaes Folket.
Bispen ville ha en prest som var hardere i klypa enn det Iversen hadde vært. Men Iversen hadde i høy grad evne til å omgås folk. Han og gammelordføreren Lars Moe ble gode venner. Han var også godt likt fordi han ikke var så kravstor. En gang stallen hans skulle repareres, ble det protokollert: «Tak til Presten for hans altid beskedne Forlangende med Vedligeholdelsen af Almuens Andel i Prestegaardens Huuse.» I det hele tatt var Iversen godt likt. Det kan kanskje også ha hatt noe å si da nybygging ble vedtatt.
Når de gikk i gang med å bygge, var det ikke så enkelt. De forsøkte først med lisitasjon. Det gikk ikke. De måtte engasjere en arkitekt og en kirkebygger. De tok den kjente kirkearkitekten Jacob Wilhelm Nordan (1824-1892). Dansk; kom tidlig til Kristiania. Tegnet en lang rekke bygårder, blant annet Møllergata 19 og Møllergata skole. Dessuten tegnet han noen og nitti kirker. Kirkebyggeren het Johnsen og kom fra Nes.
Kommunen tok opp et lån på 4.000. Ifølge ssb blir de om lag 1,1 mill.kr. Men de fikk gjort mye mer for krona enn i dag. Så det er ikke helt sammenlignbart. Orgel fikk de etter fire år av en utflytta nittedøling, landhandler Christiansen i Elverum. Kirken ble panelt samme året; det kosta 547 spesidaler. De tappet det som var igjen av Kornmagasinfondet og fikk mye penger av sparebanken. Likevel var det et tungt løft for skattebetalerne.
I 1876 kom det et rundskriv fra departementet. Hvis man vurderte å bygge om eller rive en gammel kirke, da skulle man melde fra til Foreningen til Fortidsminnemerkers Bevaring. Det de kunne gjort, hvis nittedølingen hadde vært 10 år seinere ut, var å kjøpe kirken. Kanskje. Uansett sto kulturminnevernet mye svakere den gangen enn i dag. Vi ville tatt vare på den gamle Olavskirken.
Så kan man spørre: Er den nåværende trekirken en modernistisk kirke? Etter min mening er den en nokså tradisjonell langkirke, bygd på en nokså tradisjonell måte.