Jeg må begynne å fortelle litt om meg selv, Erik Martin Aaraas, født på gården Aaraas sør i Nittedal. Jeg fylte 6 år i 1940, og 9. april om morgenen ble jeg vekket av skarpe smell og huset dirret. Fra vinduet i 2.etasje kunne jeg se at bombene som falt på Kjeller flyplass forårsaket store ildsøyler og svart røyk. Flystripa lå omkring 3 km i luftlinje fra gården, den gang hærens flyplass, et viktig bombemål for okkupantene. Noen av bombeflyene kom seilende lavt over hustakene på gården etter å ha sluppet sin dødelige last, og det sitter enda i minnet, de sorte flyene med korsmerkene.
Først må vi se litt på den kirkepolitiske situasjon under 2. verdenskrig. Biskop Eivind Berggrav var Oslobiskop, og da krigen startet også den ledende biskop i landet. Hans område omfattet dengang, også Nittedal og Hakadal. Berggrav fikk endel kritikk etter krigen for i starten å ha samarbeidet med okkupasjonsmaktene, men det ble han som tok initiativet i motstandskampen.
Kristent samråd ble stiftet, allerede i oktober 1940, og det skulle fungere som et samlet kristent organ i kamp mot naziststyret. Berggrav fikk med professor Ole Hallesby, leder av indremisjonen og legpredikant Ludvig Hope, leder av Kinamisjonen (Misjonssambandet). De mente nok begge at Berggrav var for liberal i sitt kristendomssyn, men man innså at det var viktig å danne en felles front.
Det ble også dannet en midlertidig kirkeledelse med Hallesby som formann.
Det endelige bruddet med Naziledelsen skjedde i Trondheim, søndag 1.februar 1942. Quisling var blitt ministerpresident, og dette skulle markeres med en høymesse i Nidarosdomen kl.11.00.
Domprost Arne Fjellbu fikk da bestemt i samarbeid med biskopene at han skulle holde sin høymesse kl. 14.00.
Det var hovedsakelig SS folk som møtte til gudstjenesten kl,11.00, men da klokken nærmet seg 14.00 strømmet folk til for å delta på Fjellbus gudstjeneste, men nå ble kirken stengt og gudstjenesten måtte foregå utendørs. Omkring 1500 hadde møtt fram, og de begynte uoppfordret å synge salmer mens SS folkene passerte. Etter dette ble Arne Fjellbu avsatt, og like etterpå la alle de 7 biskopene ned sine embeter.
Biskop Berggrav førte i pennen et dokument som ble kalt Kirkens grunn der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet overfor naziregimet. Dokumentet ble lest opp i de fleste av landets kirker under påskefeiringen i begynnelsen av april 1942. Over 90% av landets prester sluttet seg til erklæringene i dokumentet. Det betydde at også prestene la ned sine embeter og var fristilt fra statsmakten. Det vil si at Kirken da ble en frikirke, og dette varte fram til freden 8.mai 1945.
Det må kunne sies at kirken ble en nasjonal samlingsfaktor i motstanden mot naziregimets innflytelse Her i Nittedal og Hakadal var Halvard Mørstad sokneprest, den gang den eneste prest i bygda som da hadde i overkant av 5000 sjeler. Han hadde sitt kontor i prestegården og hadde ellers liten kontakt med de lokale myndigheter. 1.påskedag 1942 ved høytidsgudstjenesten gikk han opp på prekestolen og fremførte dokumentet som løste han fra statens overhøyhet. I Hakadal kirke skjedde tilsvarende handling neste dag, 2.påskedag. Etter dette fikk han frist på en uke til å flytte ut av prestegården med sin familie for å gi plass til ny prest som ville samarbeide med Nazistyret. Men det kom ingen ny prest, og Mørstad med familie fikk bo i prestegården under krigen.
Myndighetene måtte kapitulere i kirkespørsmålet, for de hadde for få prester som delte deres syn. Kirkelige handlinger måtte utføres som dåp, vielser og ikke minst begravelser. Likevel forsøkte Nazistyret med straffetiltak. Berggrav ble arrestert og internert i sin hytte i Asker, Hallesby og Hope ble arrestert og sendt til Grini fangeleir, og dessuten, et hundretalls prester ble arrestert. En hemmelig kirkeledelse ble nå etablert.
Etter at Quisling ble innsatt som ministerpresident i1942 var det stor aktivitet fra regimets side for å påvirke det norske folk. De forsøkte blant annet å lansere obligatorisk medlemskap i den nazistiske ungdomsfylkingen. Barn og ungdom fra 10 til 18 år ble fristet med fine uniformer og andre fordeler. Det bl e massive protester fra foreldre, lærere og ikke minst kirken. Det endte med at bare barn av foreldre som sympatiserte med regimet ble medlemmer av ungdomsfylkingen.
Mørstad fortsatte med å holde sine gudstjenester i Nittedal og Hakadal kirke under krige n. Lønna fra staten uteble og nå måtte menighetene selv sørge for at prestefamiliene fikk det de trengte til livets opphold. Dette måtte skje i hemmelighold, for det kunne medføre straff å gi gaver til prester som ikke ville samarbeide med myndighetene. I ettertid viste familien stor takknemlighet for den hjelp de hadde fått under krigsårene. Prestefrue Kristina hadde grønne fingre og det ble dyrket grønnsaker, frukt og bær i prestegårdshagen, et godt tilskudd til husholdningen.
Myndighetene fortsatte me d å kontrollere prestene. Mørstad kunne våge å si ting fra prekestolen som det var vanskelig for regimet å tollerere, F.eks. var skolesaken et stridsspørmål som Mørstad kunne ta tak i. På den tid var skolen, kirkens forlengede arm, og Kristendom var et m eget viktig fag for kirken. Det ble sett på som kirkens dåpsopplæring, og kirken ønsket å være med og bestemme fagets innhold.
Lærerne måtte melde seg inn i det nazistyrte lærersambandet dersom de skulle beholde sin stilling og få sin lærerlønn. Lærerne Si gurd Kogstad og Ågot Vik ved Holm skole her i kirkekretsen nektet å melde seg inn, og Kogstad ble arrestert og var en av de 640 lærerne som ble sendt til Kirkenes der de måtte sone under harde vilkår. Han var med og bygget den såkalte "Lærerveien".
Jeg var selv elev på Holm skole under krigen. Og vi fikk ny lærerinne som var medlem av lærersambandet. Hun og mannen som var soldat og tjenestegjorde på Østfronten flyttet inn i lærerboligen, den gamle skolen på Holm der Sigurd Kogstad med familie måtte flytte fra.
Vår lærerinne hang opp nazistiske plakater i korridoren som lyste imot oss når vi skulle inn til time. Over tavla plasserte hun et bilde av Vidkun Quisling som så morskt ned på oss. Jeg husker også at vi fikk en ny katekisme, en gul bok med solk orset på permen, et gult kors på rød bunn tegnet i en sirkel. Dette var nazistenes emblem. Jeg husker ikke hvordan innholdet i boka var ordnet, men budenes forklaringer var nok endel forandret, og det ble pressisert at man skulle vise lydighet til føreren og statsstyret. Disse bøkene fikk vi ikke ta med oss hjem, så vi fikk ingen lekser fra boka. Vår lærerinne kunne nok være litt engstelig for foreldrenes reaksjoner. For øvrig må jeg si at vi lærte mye av henne under krigen.
Mørstad var også opptatt av j ødespørspørsmålet, og det toppet seg i november 1942 da 529 jøder ble sendt til fangeleir i Tyskland med frakteskipet Donau. At noen NS sympatisører var tilstede i kirken og fikk høre Mørstads syn på sakene, førte nok til at han 13. november 1944 ble arres tert og ført til Grini der han satt fram til frigjøringen.
Under krigen var kirkesøkningen meget god, og spesielt i høytidene var kirkene fulle. Under krigen sto enda stallene ved Nittedal kirke, og jeg husker 1. juledag at det var sleder fra gårdene i sø rbygda, stallplassene var opptatt, og mange måtte binde hestene til gjerdene ved kirkegården. Stallene, et langt brakkelignende hus sto på venstre side av gamleveien med plass til 10 15 hester, og i sydenden mot kirken var det en utedo. Dette huset ble re vet i begynnelsen av 1950 årene da bilene hadde overtatt kirkeskyssen.
Jeg må ta et lite sidesprang: I nærmere 20 år var det intet toalett ved Nittedal kirke. Da bårehuset var under oppførelse i 1968 ble det tatt en kontakt fra Nittedal til Kirkevergen i Skedsmo; "Er det helt nødvendig å ha toalett ved kirken?" Fra Skedsmo fikk vi et klart svar.
Presten trengte hjelp til å gjennomføre gudstjenester og kirkelige handlinger. Det var alltid noen som tok på seg tjenester for kirken, og ikke minst med renhold og fyring i ovnene, to store rundbrennere, en på hver side av kordøren. Dengang var ikke den gamle altertavlen kommet på plass på høyre kor vegg. Det var harde, sprengkalde vintre under krigen.
Kristelig møtevirksomhet utenom kirken var utenfor myndighetenes kontroll. På Hauger, Rotnes menighetshus og Åneby bedehus var det aktiv virksomhet fra de frivillige organisasjoners side. Predikanter kom det ofte, og de hadde sine møteuker. Otto Strand fra Hurdal hadde sin bakgrunn i Misjonssambandet, Kinamisjon som det het den gang, og jeg husker det kom mange på møtene som ble holdt på Hauger ungdomslokale. Jeg vil si at Otto Strand var en folketale r og det ble en vekkelse i bygda som førte til samhold og optimisme i en tung tid. Solveig Jensen Otto Strands datter ble gift med Gunnar Jensen som bodde på Hagan, en familie som er kjent av mange, og som har vært aktive misjonsfolk. Gunnar var ivrig med i Y`s men.
For øvrig ble det holdt husmøter omkring på gårdene og i privathus der det var plass til å ta imot. Det betydde mye for mange å kunne møtes i kristent miljø, og etter møtene ble det alltid en prat om det som skjedde ute i verden. Det var oft e at noen kunne fortelle om nyheter de hadde hørt på radiosendinger fra London fra en radio som var godt gjemt i en låve, på loft eller uthus. Hjemme hos oss var det ofte predikanter som bodde her under sine møteuker. Jeg må beundre min mor som ved siden av gårdens stell fikk dette ekstra med å losjere predikantene. Hun måtte ha en ekstra bordsetning i stua, for hun syntes ikke han kunne sitte på kjøkkenet sammen med gårdsfolk i arbeidsklær og fjøslukt.
Egentlig var det den kristelige møtevirksomheten s om i stor grad tok vare på det sosiale liv i bygda, for i annet foreningsliv var det lite eller ingen aktivitet. Det var naturlig for oss barna å være med på møtene, for det var ikke noe annet å være med på. Vi var opptatt med det som foregikk på gården, og hadde vi fritid måtte vi selv finne på ting i skog og mark. Det er klart at vi kunne kjede oss når predikanten holdt lange prekener, men slikt måtte vi venne oss til. Vi har gode minner fra juletrefester som ble holdt på Hauger ungdomslokale under krigen. Også hjemme hos oss på Aaraas gård var det fest, og stuene ble fulle. Det kom folk fra nabobygda Skedsmo som hadde fått nyss om festen, og ringen rundt juletreet måtte gå gjennom flere rom.
Så til slutt må jeg få si litt om fredsdagene 1945. På den t id var jeg 11 år, og jeg mener å huske meget godt det som skjedde. Det var fint vårvær den dagen, og vi møtte opp på skolen til vanlig tid. Plakatene i korridoren var fjernet, og da vi kom inn i skolestua var også Quislingbildet borte. Vår frøken sto ved kateteret. « I dag får dere fri, for nå er krigen slutt» Det var tydelig at dette var ingen god nyhet for henne, men vi var høflige nok til ikke å uttrykke vår glede over det som hadde skjedd og begav oss på hjemvei.
Hjemme på gården var våronna i ful lgang. Min eldre søster og jeg måtte være med og sette poteter, like overfor gårdshusene. Plutselig hørte vi en motordur. Vi var vant med tyske militærbiler på veien, men de hadde vi ikke sett på lenge. Snart fikk vi se en lastebil over bakketoppen. Den va r pyntet med løv på lasteplanet og innimellom løvet skimtet vi de norske fargene. Glade ungdommer på lasteplanet vinket til oss da de passerte «HURRA,VI ER FRI«. Vi vinket tilbake med våre jordsvarte hender.
Da var vi endelig trygge på at krigen var slu tt. Min søster og jeg lot potetbøttene stå, vi løp ned til gården, klatret opp på loftet i 3. etasje. Godt gjemt i et hjørne fant vi pakken og fikk den åpnet. Der lå flaggene våre, heldigvis like fine etter de lange krigsårene. Vi gikk rundt på gården og vaiet med flaggene og ropte; HURRA VI ER FRI til vi ble ganske hese. Det ble ikke mere potetsetting den dagen.
Bare 9 dager etter var det 17.mai, og det måtte jo feires. Vi møtte opp på Holm skole, men her ble det nok ikke noen feiring. Men lærer Sigurd K ogstad var nå på plass etter krigsårene. Vi hadde med våre flagg og stilte opp i rekke, og Kogstad med en tromme forsøkte å holde takten når vi marsjerte ivei ned mot Slattumbrua. Vi vaiet med våre flagg, sang ja,vi elsker og andre norske sanger, og hurrar opene runget. Toget beveget seg videre til Slattum skole, og her var det stor feiring med konkurranser og leker. Premier ble utdelt, og det var enkle ting som viskelær, blyanter og små notisbøker. Det var til og med noen blyanter med rød og blå farge i h ver sin ende. Selv fikk jeg en slik blyant og synes det var en flott premie.
Sokneprest Mørstad var kommet tilbake fra sitt nærmere 7 måneders fangenskap på Grini, og han var med på 17.maifeiringen og talte om fred og frihet for land og folk.